Samtidskunstneren bryter med normative og hierarkiske strukturer i en lek med kunsten og kunstnerrollen.
Damien Ajavon - Tråder og sammenhenger. Håndverkets kritiske potensiale i samtidskunsten.
Hvorfor fikk dette verket så stor oppmerksomhet? Var det koblingen av digitalt fotografi og tradisjonell vev? Var det fordi kunstneren med røtter fra Vest-Afrika var ikledd nasjonalnorske symboler? Var det den selvbygde utendørsveven? Var det vevnadens performative kvaliteter? Var det historiefortellingen?
Vandreår
Ajavon bor i Krødsherad, Buskerud, men slekten har røtter fra Senegal og Togo. Etter oppveksten i Paris, i et strengt hierarkisk og elitistisk Frankrike, droppet Ajavon ut av skolen. Etter å ha arbeidet i en fasjonabel silkestoffbutikk opplevde Ajavon en taktil genuin interesse for tekstilenes kvaliteter.
Ajavon bestemte seg for å bryte ut av «fast fashion»-systemet og overproduksjonen i tekstil- og moteindustrien og pakket backpackersekken og reise til Italia. Foreldrene var urolige, men moren kom til ham med en manjaktekstil, en vev knyttet til ritualer og seremonier i hennes vestafrikanske kulturtradisjon. Manjaken var en gave som skulle beskytte bæreren av tekstilet. Mønsteret hadde et vernende symbol; en hånd, en hamsa. Siden har hamsa-symbolet fulgt Ajavons arbeider ornament og symbol.
- Interessen for hamsa’en som et beskyttelsessymbol startet da jeg reiste hjemmefra, sier Ajavon.
Fortiden som innslag
I Italia oppsøkte Ajavon små tekstilverksteder hvor kunnskapen var overlevert gjennom generasjoner, ferdigheter om veving, kashmir, farging og fjærarbeid før han utdannet seg videre innen tekstilkonstruksjon ved Contemporary Textiles Center (2017-21) i Canada med kunnskap om filting, strikking, broderi, farging og søm. Omtrent samtidig traff Paul Gilroys postkoloniale kritisk tenkning den akademiske diskursen i Nord-Amerika med full styrke.
Gilroys bok The Black Antlantic: Modernity and Double Consciousness (1993) ble et vendepunkt i den vestlige selvrefleksjonen over hvordan kulturelle konstruksjoner som rase, nasjon og etnisitetshierarkier er sentrale verktøy i kolonialiseringsprosesser. Gilroys svar på hierarkisk overmakt var mothistorier. Hvordan påvirket dette Ajavon?
– Som «afropeisk» kunstner henter jeg naturlig nok inspirasjon fra kulturen min og røttene mine. Arbeidene mine reflekterer identiteten min og drar identitetspolitikk inn i kunsthåndverket, sier Ajavon.
Arbeidet inngår i en dialog mellom afrikanske og vestlige identiteter, mellom fortid og nåtid, ved bruk av diasporaarkiver, historie og tradisjonelle håndverksteknikker, men også ved å knytte dramaturgien i vevens tilblivelse.
Den mekaniske materialismen
Ajavon bruker håndverket eller håndarbeidet som del av en motkultur, en politisk handlekraft mot den mekaniske materialismen og mot kolonialisme- og kapitalismestruktur. Vevindustrien, eller tekstilindustrien er en sentral del av kolonialismen. Bomullsspinneriene og vevemaskinene utspilte håndverkstradisjonene i alle deler av trekanthandelen.
Undersøkelsen av mothistoriene førte Ajavon til en unik vevekultur i Saint-Louis, Senegal, som ikke var appropriert av kolonialiseringen. Manjakvevingen foregår utendørs av menn, ikke som del av kvinners intime virksomhet i hjemmesfæren, eller som innestengt på en fabrikk i Liverpool eller Kina. Fliden skjer utendørs.
Men veverne var mistenksomme til utnytting etter erfaringer ”les francais”. Ajavon er født og vokst opp i Paris. I tillegg var homofili forbudt i landet.
Som tekstilkunstner arbeider Ajavon hovedsaklig med vev og naturmaterialer.
- Jeg er tekstilkunstner og samtidskunstner men grunnlaget mitt er som håndverker. Jeg er en vever, ikke en konsument av vevteknikk, sier Ajavon. Jeg utforsker flyten i både identitet og materialene jeg bruker for å skape en vev av ulike påvirkninger.
Nomade i kunsten
Likevel beveger Ajavon seg i et bredt kunstnerisk spekter, av flere ytterpunkter. Kunstneren er selv som en skyttel i veven, som en reisende fra randsone til randsone, i forsøket på å veve sammen mellomrommene mellom ytterpunktene. Skiftet av perspektiv eller sammenblandingen kan gi helt nye forståelser. Verkene utfordrer normative oppfatninger og forestillinger, også samtidskunstens egne. Resultatet er nyskapende både innen samtidskunsten og tradisjonshåndverket.
Ajavon er helt håndverker og helt samtidskunstner, men veksler mellom veverens og vevens performative kvaliteter og muligheter for ulike identiteter.
Tanken om det løsrevne, om tingen i seg selv, «the present moment», fra dadaismens «her og nå»-bevegelse har vært samtidskunstens kjerne. Ajavons medie- og materialundersøkelser finner nye formmessige uttrykk ved for eksempel å bryte opp vevstrukturen ved å oppløse og forstørre elementene og redefinere eller «hacke» veven gjennom metoder som knyting, fletting eller som strikkede ruller. Samtidig inviterer Ajavon inn i en dypere prosess.
Veven og tid
I samtidskunsten har ornamentet, det historiske, det fortellende og det nasjonale vært tabufelt sammen med markeringer av kunsthåndverk, håndverk, håndarbeid eller husflid som distanserte felt. Ajavons arbeider inviterer til nye erkjennelser om husflidens kritiske potensiale.
En av mulighetene er å undersøke det dramaturgiske potensialet i vevnaden. Tommy Olsson ser en sammenheng i Ajavons arbeider som: «den vevende veven, den vevende veveren» (Kunstkritikk, 2025).
Veveverket er ikke øyeblikksbasert men vokser fram som følge av et forløp, en tid. Å veve er en langsom prosess. Veverens drømmer, ideer, veves inn i en følsomhets dramaturgi. Forløpet av tid gjør vevnaden til en fortelling om tid, som en væren om tid. Samtidsbegrepet utvides. Tiden, eller fortellingen, blir del av samtidsforståelsen. Fortelleren blir en del av fortellingen. Fortid og nåtid bindes sammen. Tingen blir større enn seg selv. Vevnaden har en egen dramaturgi, en egen identitet, en væren i en tid.
Ajavon og den piperøykende kvinne
I en av Ajavons jaquardvever er motivet en piperøykende afrikansk kvinne. Motivet er basert på en tegning som forestiller dronningen av Waalo (idag Saint Louis, Nord-Senegal). Ndaté Yalla var den siste dronningen i kongeriket Waalo, Woloffe. Slekten hennes hadde regjert i 600 år.
Fra midten av 1800-tallet begynte Frankrike en kolonisering av Vest-Afrika. Fransk kolonialisme inneholder brutale fortellinger om en elitistisk hvithetskultur basert på fransk rasjonalisme i møte med sykliske og ofte matriarkalske naturfolks kulturer.
Dronning Ndaté Yalla ble raskt Frankrikes fiende da hun skattla franske kolonister i Waalo. Hun ble berømt for politisk styrke i kamp mot fransk kolonialisering. Selvom hun måtte overgi landet sitt til overmakten etter fullstendig ydmykelse, gav hun ikke opp motstandskampen.
Gjennom jaquardmotivets historiske kontekst (2020) maner Ajavon til live Ndatés mothistorie, en heltinnehistorie mot fransk overmakt. Ajavon vever sammen fortid og nåtid, og viser hvor befriende uproblematisk koblingen av historisk etterrettelighet og samtidskunst kan være.
Tegningen av dronning Ndaté Yalla var laget av David Boilat (1814-1901). Boilat samlet inn restene av den førkoloniale kulturen fra Saint Louis. Ikke ulikt Asbjørnsen og Moe, Ivar Aasen, Hulda Garborg, Andreas Faye, Olea Crøger og M.B. Landstad samlet Boilat poesi, kalligrafi, folkeeventyr og sanger, samt brokker av tekster fra beskyttende amuletter, men på oppdrag av Societé de Géographique i Paris, som katalogiserte materialet og definerte det som «fetish». Fetisj er et begrep for ting knyttet til overtro, men fratatt sin identitet og redefinert i en verdiløs tinglighet i kolonimaktens terminologi.
Ode til Ndaté
I iscenesettelsen av fotografiet Ode to Ndaté (2021) er kritikken rettet mot fetisjbegjæret i den vestlige kunsthistorien satt i sammenheng med kolonialisme romantisering av orientalismen. I en humoristisk, men temmelig presis, parafrasering over Jean Auguste Dominique Ingrés odaliskfigur rammer Ajavon betrakterens forventninger (jfr. John Berger, Ways of Seeing (1972)).
Beskyttelse av det immaterielle
Ajavons gjennombrudd i Norge, PROTECTION OF RELICS, spiller tilbake på disse perspektivene. Manjakveven og vinterbunaden er viktige forbindelser tilbake til historien, til individer, kulturer og samfunn før kolonialismen, kapitalismen og den mekaniske materialismen. Verket er et sterkt bilde på det nomadiske, det er et samtidsportrett som fanget fortid/nåtid, tradisjon/ny teknologi, det private/det offentlige, i en subjekt/objektorientert lek, en flørt med det mannlige/kvinnelige og som endevendte nasjonalnorsk landskapsromantikk, i ett og samme bilde. Det vi ser er både gjenkjennelig ugjenkjennelig og omvendt.
Fortell det ikke* - I mothistoriene finnes også det som ikke kan la seg fortelle
I installasjonen RESILIANT THREADS under Hannah Ryggen Triennalen i Trondheim (2025) var 6 meter lange manjakbånd gjennomgangsmotiv som røde linjer i ulike dramaturgier. Båndene var vevet i samarbeid med tradisjonelle manjakvevere. Et par bånd er framstilt i en visuell stringente rytmer, det kan minne om hjerteslag i en EKG-graf, i et dramatisk stigende forløp. Et annet bånd viste myke linjer, som en abstrahert skriveskrift med et plutselig fall, som et forløp uten avslutning, eller en oppgitt fortelling. Florlette, gjennomskinnelige stoffer i lyse farger utgjorde den håpefulle åpningen i dette rommet, en passasje som trakk publikum inn i et annet, tekstilkledt rom.
Installasjonen er en sterk politisk samtidskommentar. I Norge er ikke queermotiv så uvanlig, men i Frankrike er homofil tematikk kontroversielt. Queer-opptredenen under OL i Paris 2024 vakte en storm av kritikk. Samme år var det flere brutale angrep mot homofile i Frankrike. Dermed trengs det tyngre vern.
Kunstens nødvendighet
De florlette tekstilene fra passasjen i Trondheim ble videreført i neste utstilling, da som et hagetelt som fylte nesten hele gallerirommet i Oslo Kunsthall (2025), i installasjonen Sérénade Enchantee: Mélodie du Refuge.
Installasjonen inviterer inn i et beskyttet oppholdsrom eller et tilfluktsrom for umulige fellesskap, eller for dem som ikke har noe fellesskap (etter Per Buvik; George Bataille, 1998). De potensielle møtene i det vakre hageteltet og de fargesterke blomsterbedene har ekstra beskyttelse av hundrevis av keramiske hamsa’er tett i tett på gallerirommets vegg.Som nomadiske gjester, som aktører i installasjonen blir vi selv vevet inn i vevens handlingsflate, som innslag i historien. Dermed blir installasjonen en tekstil performativ-event med performance-kvaliteter. Fortellingen, eller historien og atmosfæren i denne konteksten kan omtales som ambient performative installasjoner med narrative elementer (etter Knut Ove Arntzen, Det nye teatret, 2024). Ajavon fletter sammen elementer fra folklore og eventyr, og finner harmoni mellom trådene i disse rike og varierte fortellingene.
Tilbake til Telemark
Hagemotivet fra Oslo Kunsthall videreføres i samarbeidsutstillingen mellom Damien Ajavon/Forough Absalans utstilling Stitching Silence på Porselensmuseet i Porsgrunn sommeren 2025. Under stipendoppholdet i Skien har Ajavon anskaffet en norsk vevstol, og ullfiber fra norske saueraser av venner og fra Selbu spinneri. Høsten 2025 fortsetter den kunstneriske dialogen mellom Damien Ajavon og Niels Munk Plum fra Loomin Looping-prosjektet (BO-Billedkunstnere i Oslo, 2024), da på Collega i København, kuratert av Jari Malta. Ajavon er også en av kunstnerne som skal utsmykke inngangspartiene i bygning A og D i det nye regjeringskvartalet i Oslo når det er innflyttingsklart våren 2026. Når det nye Ibsenbiblioteket åpner i Skien i 2028 deltar Ajavon med et spennende kunstprosjekt.
Tekst: Marianne Solberg, juni 2025
Kilder mai 2025: samtale med Damien Ajavon, med professor i teatervitenskap Knut Ove Arntzen Det nye Teater, 2024, tekstil- og vevkonsulent Marthe Haugerud, videre er opplysninger hentet fra Ajavons CV, Oslo Kunsthall, Fotogalleriet, Kunstkritikk, Vinduet, KORO og Norske Kunstforeninger. Informasjon om Ndaté Yalla, David Boilat,Kant, Jean Pierre Faye er hentet fra wikiedia.org. Annen bakgrunnsinformasjon er hentet fra Heidegger (Sein und Zeit, 1927), John Berger Ways of Seeing (1972) og Paul Gilroys forskning.
* Overskriften er etter motstandsdikteren Erling Kittelsens teaterstykke Fortell det ikke (2011).