Om å være menneske i møte med det ukjente.
Har du noen gang lurt på hva som ville skjedd hvis jesuittprester ledet en romferd til en nyoppdaget planet? Da er boka The Sparrow av Mary Doria Russell noe for deg. Boken utspiller seg i nær fremtid og fortelles gjennom to tidslinjer, blander klassisk science fiction med teologiske spørsmål og en liten dose antropologi i en historie som er både dødstrist og spennende. Dette er, med god margin, den boka jeg har tatt meg selv i å tenke mest på i etterkant på mange år.
Historien følger en gruppe forskere og spirituelle mennesker fra ulike religioner på en reise til planeten Rakhat etter at Jorden fanger opp vakker musikk fra dens retning. Handlingen veksler mellom planleggingen av oppdraget i 2019 og utspørringen av fader Sandoz, den eneste overlevende, 40 år senere. Det som starter som en håpefull oppdagelsesreise, utvikler seg raskt til en dramatisk fortelling om utilsiktede konsekvenser, gode hensikter og kulturelle misforståelser.
Russell beskriver det nye samfunnet og planeten på en svært troverdig måte. Her er språk, skikker og moral beskrevet grundig og realistisk, og måten hun porsjonerer kunnskapen om disse gjør at man som leser føler seg like overrumplet som hovedpersonene. At leseren vet at dette kommer til å ende i tragedie gjør rollefigurenes møter med lokalbefolkningen ekstra spennende. Og krisen som oppstår for fader Sandoz oppleves som høyst realistisk både på det fysiske, men også det åndelige plan. Boka er skrevet i 1996, men føles likevel urovekkende aktuell. Forfatterens utforskning av tro – både religiøs og vitenskapelig – treffer godt.
The Sparrow er ulikt det meste annet jeg har lest. Russell skriver elegant, skaper uforglemmelige karakterer og berører tidløse temaer. Les den om du har lyst på en god sci-fi om første kontakt med annet liv (og hvordan man lager et romskip av en meteor). Les den om du har lyst på en bedre forståelse av hva det er å tro på noe, religiøst eller ikke.
Skrevet av Anders Futtrup.
Bestill boka her