Om døden, sykdom og ensomhet.
Jeg kjenner det så inderlig godt når jeg leser en skikkelig god bok. Syke søster av Kjersti Annesdatter Skomsvold likte jeg veldig godt. Og som tittelen antyder, det handler om en syk søster, men den peker også på den rollen vi alle kan få når et søsken blir syk, med det ansvaret og den omsorgen det innebærer, som en sykesøster. Hun har skrevet om lignende temaer før, om døden, sykdom og ensomhet.
Tvillingsøstrene Edith og Alma vokste opp med en syk mor, som i perioder var innlagt på sykehus. En dag bare forsvinner moren, helt uten forvarsel. Da ringer Alma til den eneste hun kjenner som kan ta seg av dem, Askild, som de har bodd hos flere ganger tidligere.
Romanen starter med at Alma er på vei hjem til Askild som hun ikke har snakket med siden søsteren Edith døde, 19 år gammel.
Han blir overrasket over å se henne, ingen klemmer deles, det er så vidt de veksler noen ord. De er så utrente på å snakke om det som er vanskelig, ordene sitter fast. Jeg kjenner på ubehaget, det hjelpeløse som oppstår når vi ikke har språket å lene oss på.
Alma går fra rom til rom, i det huset hun engang kjente så godt, som hun bodde i sammen med søsteren sin. Hun ser slitasjen etter menneskene som har bodd der, støvet som liksom har lagt seg for godt. Alma går rundt og løfter på ting, og observerer ting. Samtidig aktiverer hun minnene, og slik hjemsøkes Alma av søsteren, hun føler at Edith er der ved hennes side.
Skomsvold har på en måte gjort Edith levende fra den andre siden, ved å gi henne fortellerstemmen.
Det er nesten litt skremmende, som om jeg hører stemmen når jeg leser. «Du ville jo være som meg» kan Edith kommentere. Andre ganger forklarer hun hvorfor det var så vanskelig for henne å jobbe, eller å få kjæreste.
Det er en sterkt når Alma drar på kirkegården og legger seg i fosterstilling på Ediths grav. De to som delte alt fra livets begynnelse, kanskje er det et ønske om å knytte et nytt bånd, gjennom det nye livet hun bærer på i hemmelighet?
Romanen, som til tider er poetisk i språket, er ikke bare trist. Det er småvittige kommentarer, som faller nydelig på plass. Denne romanen er god.
Skrevet av Helle Riis, Skien bibliotek.
Første gang på trykk i Telemarksavisa 27. desember 2025.
Lån boka her