Tore Stavlunds debutroman dreier rundt en middelaldrende manns tilbakeblikk til tjueåringens alvor og ambisjoner.
«Jeg hadde nådd det punktet i livet der alle viktige erfaringer lå bak meg, i fortiden, bortsett fra sykdom og død, og følgelig var ikke fremtiden spesielt attraktiv, men skulle jeg være ærlig, så var ikke fortiden særlig attraktiv heller, full av skuffelse og avmakt som den var.»
Femtiåringen har noe uoppklart, noe svikefullt, og som, ifølge han selv, ikke har fått til noe i livet. En mørk roman, både i nåtid og i tilbakeblikkene til Torstein som 20-åring: «Den unge mannen med sine vyer og ideer og sitt håp om at en gang skulle få til noe, et album eller en roman ...»
Sentralt i Stavlunds 1996. En roman er savnet etter bandet hovedpersonen Torstein forlater da han flytter fra Skien til Oslo etter videregående skole. Torstein har fantomsmerter, og er på leit etter et nytt fellesskap, et nytt band. Torstein er isolert og ensom, som han også er tretti år seinere da han som femtiåring ser seg tilbake til disse formative årene.
Det er en dannelsesroman, en poetisk roman, en rocka roman, en desillusjonert roman om kunst og kjærlighet, og som balanserer disse temperamentene ypperlig. Tidvis minner den om Jon Fosses romanspråk. Musikaliteten, det rytmiske, og hvor fortellingen sakte utbroderes og utvides.
Boka har en rekke presise formuleringer, tidsmarkører, som da Torstein og jenta hans er på kino i 1995 for å se Michael Manns “Heat”: «da lysene i salen ble slukket og de store gardinene som hadde dekket utkanten av filmlerretet ble trukket helt til side og volumet skrudd opp enda et par hakk».
Det er vakkert å lese: En ung mann med ambisjoner og lidenskap på kunstens og kjærlighetens vegne, som drar inn i voksenlivet og litteraturen og musikken med hele seg, og uten å ane hvordan det vil se ut tretti år seinere.
Skrevet av Stian Johansen. Første gang på trykk i Telemarksavisa 8. november 2025.
Bestill boka her