Kanskje er lesing den sterkeste form for opprør?
Rachid Benzines Biblioteket i Gaza handler om litteraturen som historiefortelling og verdens hukommelse. Når bombene truer med å få siste ord, trenger vi bøkene, ikke for å flykte, men for å tåle å leve her og nå. Som hovedpersonen sier: “Virkeligheten er som den er, undertrykkelsen er der fortsatt, men tankene våre, de kan fly av sted”.
Historien starter med en pressefotograf på jakt etter hverdagsøyeblikk i Gaza. Han vil ikke ta flere bilder av lidelse. Men hvor finner man hverdagen blant ruiner og bombekrater? Den gamle bokhandleren Nabil vil gjerne la seg avbilde, men først vil han fortelle – om et liv med flukt, eksil, fengsel, teater, kjærlighet, hjerteskjærende scener og historiske hendelser – der bøkene er den røde tråden.
Nabil har ventet på en som kan lytte, omgitt av bøker som er mer enn bare bøker. De er bruddstykker av et liv, fragmenterte minner og lidelsen til et helt folk. Ordene er tilfluktsstedet hans: “Jeg ville lese alt. Alltid mer ... jeg ville forstå, flykte, vokse, puste, sveve. Og samtidig være til nytte for andre.” Om en av bøkene sier han: “Å lese er å tre inn i disse menneskene, være sammen med dem, finne seg selv i deres ord.” Og det er nettopp dette som skjer i boka, hvor fotografen konsekvent omtales i andre person: “Den gamle bokhandleren setter seg ved siden av deg … Han spør om du vil spise med ham”. Som leser blir man smertelig til stede, jeg følte meg delaktig i fortellingen.
For hver side krøp ordene mer under huden på meg, og jeg måtte bla tilbake for å lese ord og formuleringer om igjen. Boka har et språklig overskudd og mange ladede ord og metaforer, som at vinden er “et kaldt knivblad, med et bitt som brenner, som om luften selv prøver å flå huden av deg, pløye furer i den, merke den idet den passerer”.
Alle bærer i seg en hel historie, og denne boka tåler å bli lest mange ganger.
Skrevet av Ingvild Østensen, Skien bibliotek.
Første gang på trykk i Telemarksavisa 21. februar 2026.
Lån boka her