Når ble du sist hekta på en god bok? Les Lars Ellings bok og det er stor sjanse for at du vil bli det.
Lars Elling har skrevet en herlig sjangerhybrid av en bok, ikke er det sakprosa, ikke er det biografi, og ikke er det en roman. Det er litt av alt, og Elling skriver i en litt slentrende stil, som kan minne om innfallsmetoden, men som sikkert ikke er det, det er nok en plan bak bokprosjektet, uansett, jeg likte den godt.
Boka er en personlig fortelling om vennskap og oppvekst, og om musikkens og kunstens plass i livet.
Fortellingen starter med musikeren Stian Carstensens mentale sammenbrudd, og Elling som ser sin venn i livskrise. Han er tungt deprimert, mener han er i veien for andre, og at hans tilstedeværelse er til bry. Det er sterkt å lese om planen for ulike utganger av livet.
Fortellingene kretser rundt multiinstrumentalisten Carstensens musikalske verk, Musical Sanatorium, som ble laget etter en toårig sykdomsperiode, av flere omtalt som et mesterverk. Selv sier han i etterordet: «jeg vet jeg ikke hadde kunnet koke i hop om jeg ikke hadde håndhilst på demonene [...] de dirket opp skottene i hjernen hvor min musikalske ballast hadde ligget brakk, og at det begynte å lekke».
Musical Sanatorium har flere temaer og titler som er knyttet til hjernens ulike funksjoner. De latinske begrepene på disse hjernedelene, bruker Elling som knagger når han skriver sine fortellinger.
Det er flust med referanser i boka, musikalske først og fremst, men også fra kunsthistorien, all den tid Elling er billedkunstner selv. Aldri har jeg lest så fint om et instrument før, trekkspillet er snakket opp på pallplass, for alltid. I boka heter det for øvrig at «Trekkspillet, det er arbeiderklassens flygel».
Det er mange interessante refleksjoner og ikke minst meninger rundt det å være kunstner, om genialitet versus middelmådighet. For eksempel, når kunstnere lener seg tilbake «og blir komfortabel der, hengende i mild resignasjon, istedenfor å stange rasende som en møll mot utelampa, har man tapt noe vesentlig som kunstner». Slike utsagn er det flere av, og kan sikkert diskuteres, men det må ses i sammenheng med Carstensens historie. Uansett, jeg liker bildet av den rasende møllen i taklampa.
Det er flere morsomme passasjer, for eksempel når Elling minnes sine timer på håndarbeidssalen, med symaskin, og han barnlig minnes hvordan han bøyer nåla så den høres mer ut som et drapsvåpen, eller når han beskriver sine kontroverser med gamle lærere.
Tittelen på boka, Ved porten til stillhetens skog, er fra Musical Sanatorium, men det er også tittelen på et oljemaleri av Elling. Kanskje tittelen sier noe om når den umulige depresjonen rammer, og du befinner deg ved porten til det som kan være evighetens stillhet.
En rik bok, som fint kan leses flere ganger.
Det eneste kjedelige med denne boka er at jeg skjønner hvor lite jeg kan om både musikk og malerkunst.
Men kanskje lærte jeg noe?
Skrevet av Helle Riis, Skien bibliotek.
Lån boka her