Eimen av piss og kropp

Forfatteren åpner med en advarsel og beklagelse: «Jeg beklager, men / jeg ser ikke noe alternativ / Den eneste andre løsninga / jeg klarer å finne / som er holdbar for meg / er at jeg ikke skriver noe / men i stedet publiserer bildene jeg tok / (…) Det ville ikke blitt pent / det heller». 

Jeg vet ikke, jeg var ikke der fra 2025 er en brutal og rørende tekstsamling. Vi får titte inn i morens liv gjennom 76 små tekster, restene av en kvinnes liv. En handleliste (4 karbonader, 12 pakker Lovehearts, 1 boks lapskaus) SMS-er, lenke til borettslaget hun bodde i, oksygensmaskinens during i stua, sylskarpe fuglepigger på balkongrekkverket (for å holde fuglene ute, eller moren inne?) motiverende sitater teipa opp over kjøkkenbenken, «Du er lykkelig», står det, med bilder av glade mennesker. Er det en oppfordring, en påstand, eller en trussel? 

Det er som et lite portrett av vår tids selvhjelpskultur. Det er ikke bare ironisk, men også veldig trist, at sønnen finner boka «Tenk deg frisk» under minst førti grønne poser fylt med brukte bleier. 

Som om noen ville levd sånn hvis de kunne tenkt seg ut av det. Sønnen holder pusten mens han flytter søppelposene ut av leiligheten og til søppelsjakta. Går med sko inne når det begynner å bli ubehagelig å gå på sokkelesten, skosålene klebrer seg fast, som om leiligheten forsøker å holde han fanget der sammen med henne, han får øyekontakt med naboen som titter ut gjennom dørsprekken, forsikrer seg om at også han kjenner «eimen av piss og kropp / skli ut som en isbre ut i oppgangen.» 

Hvor lenge dør et menneske? Tar det sekunder, minutter, timer, dager, år? Hva skal en pårørende gjøre, som har sett moren legge ned 10 000 timer på å dø, når hun til slutt faktisk dør? 

Han kan skrive det fram, se det for seg. For han vet ikke, han var ikke der. 

Skrevet av Anja Daae Jonassen, Skien bibliotek.

Teksten sto første gang på trykk i Telemarksavisa 2. november 2025, i spalta Biblioteket leser.

Bestill boka her