Forfattaren frå Skien vart den andre mottakaren av fylket sin eigen pris.
Vinnaren av litteraturprisen for 2025 kom med si femte novellesamling i år. Ho har også gitt ut tre romanar, men det er først og fremst novellene frå siste samlinga, Ørkenparet, det skal handle om her.
Vinnaren skriv noveller betre enn dei fleste, og det har ho gjort sidan debuten i 2012 med samlinga Jeg burde ha sperret deg inne, jamfør ein tidlegare kritikarkommentar. Novellene hennar er kjenneteikna av psykologisk teft, språkleg eleganse, sikker komposisjon, og dei har ein klangbotn av noko uutgrundeleg. Utforsking av samliv og infløkte kjensler går igjen.
Når forlaget presenterer Ørkenparet skriv dei: «Graviditetsforsøk, sabotasje, utroskap, veiskiller og hvorfor kan man ikke velge hvem man forelsker seg i? Novellene i Ørkenparet strekker seg fra norske bygder til Oslo, Berlin, Spania og California. Her er øyeblikk av flukt, glede, mistenksomhet, melankoli, forvirring og drømmer. Vi møter par, ekskjærester og familier som forsøker å finne veien videre når ingenting ble slik de hadde håpet.»
Men korvidt dei finn vegen eller finn fram er meir ope. Novellesjangeren er inkluderande, kortformatet set lit til at lesarane greier å fylle ut eller dikte med der det trengst. Og som lesarar av Ørkenparet kjenner ein at ein blir dratt med. Ein får ei road movie-kjensle når ein blir med på denne lesereisa. Samlinga består av åtte noveller. Opningsnovella ber same tittel som samlinga, og i denne novella møter vi eit par som prøver å få barn. Men ein filmsnutt på internett med eit par som vandrar i ørkenen avslører for lesarane at paret kanskje ikkje ønskjer seg det same.
Variasjonar over avstand og einsemd som livskjensle
Ørkenparet frå tittelen gir oss eit prisme å sjå alle dei åtte novellene gjennom, som noko som kjem imellom i dei nære relasjonane. I novellesamlinga er dette eit gjennomgangstema som tar form som ulike trekantdrama. Referansar til Aksel Sandemoses Varulven og Det svundne er en drøm, som begge omhandlar trekantforhold, peikar i den retninga. Og trekantdramatikk med utruskap og «one night stands» finst her, men her er også andre typar trekantar. Dette noko som kjem og uroar og skapar ubalanse har også meir subtile former og kan vera noko uutsagt. Når det kjem til syne, både overraskar det og vekkjer ubehag.
Avdekkinga av det ukjente i det kjente ligg tett på det freudianske «unheimliche». Å oppdage at vi ikkje kjenner dei vi lever tettast på så godt som vi trur, kan vera ei ganske uhyggeleg overrasking. I fleire av novellene i Ørkenparet skjer det slike avsløringar, ofte framstilt som konstateringar i eit nøkternt toneleie.
«Vi hadde et godt liv, tenkte jeg. Trodde jeg.»
«Jeg tenkte at jeg ikke kjente ham. Jeg tenkte at jeg ikke kjente K heller.»
«Har du hørt det? Dere er jo bestevenner. Du trenger ikke late som. Hun må ha fortalt deg noe. Jeg skjønte ingenting.»
«Og jeg som inbilte meg at jeg kjente deg så godt.»
Desse eksempla frå ulike noveller får fram ein blindskap i det nære. I novella «Musen i gresset» kjem det på nærmast tragikomisk vis fram at det heller ikkje er til stor hjelp å studere sosialantropologi og samle studiepoeng i deltakande observasjon for å oppfatte kva det eigentleg er som skjer når kunstnaren du bur med fyller kjøleskapet med overmoden sitrusfrukt, ikkje dukkar opp når du skal møte foreldra hans for første gong og stadig forsvinn i dagevis.
Men avstanden mellom menneske er også framstilt som ømt filter. Når ein først lever grunnleggande aleine, er einaste måten å sjå kvarandre på med eit blikk frå ein viss distanse. Dette er fint formulert i novella «Borte, borte, her!» der ein far ikkje kan ta auga frå dottera si:
«Det var som om han så henne bedre der i armene til en fremmed, som om det var lettere for ham å forholde seg til henne når hun var litt på avstand.»
Lån Hilde Lindsets bøker
Lengt etter endring og liv i randsona av røynda
Det forstyrrande som kjem inn og skapar brot og nye situasjonar i novellene i Ørkenparet kan også vera eit blikk frå andre, eller ein uventa reaksjon. Når eg-personen i novella «Arkitekter» ser eksen gjennom den nye sambuaren hans, og får innblikk i deira samliv med milkshake, sopptur og gifteplanar via sonen, ser ho ikkje lenger det ho meinte var ein tiltakslaus mann. Forslaget om skilsmisse var det ho som hadde lagt fram i utgangspunktet, men ho hadde ikkje venta at det skulle bli tatt bokstavleg. «Jeg ville bare ha en forandring», forklarer ho i ettertid.
Ei lengt etter endring kjem også fram i andre noveller, blant anna som ønske om å vera ein annan stad. Og kanskje er dei mange forflytningane i novellesamlinga eit uttrykk for noko av det same. Reisene på tvers av ulike kontinent, by og land, med taxi, fly, bil og buss er kanskje uttrykk for søk etter tilhøyrsle og ei form for nostalgi, men ikkje først og fremst som bakovervendt heimlengt. Nostalgien her er ein søken mot det som er fråverande og manglar i vidare forstand.
For nokon er mangelen å ha hatt det for godt. På det som må vera Grenlandsekspressen, bryt ho som har «ønske om å være et annet sted» i novella «Labyrinter» ut i krampegråt: «Jeg har hatt det så godt. Ser du hvor absurd det er. Jeg har bare hatt det godt». Denne kjensla som her blir omtala som absurd slektar på ei frykt for «evig gråhet» som kjem til uttrykk i novella «Borte, borte, her!» der desse orda står og lyser – alt anna enn grå:
«Hvis alt kan tilgis, hva skal man med tilgivelse? Og et liv uten tilgivelse ville være som å leve i randsonen av virkeligheten, uten empati, uten innlevelse, i en evig gråhet.»
Teksten fortsetter under bildet.
Lada scener med skarpt språk
At novellene i Ørkenparet er stor skrivekunst viser seg i at dei ikkje er så enkle å gjengi som reine forteljingar, da går stemninga og den lada atmosfæra tapt. Ei scene frå den siste novella «Arkitekter» får tene som eksempel:
«Ute av markedet lener jeg meg mot veggen. Fremmede snakker sammen. En mann pruter på appelsiner. To hunder snuser på hverandre, logrer hengivent. Musikken har opphørt, men filmen i gaten fortsetter å spilles ut. Jeg vet ikke om jeg er i eller utenfor filmen. Noen kjefter, noen ler, noen kysser. Jeg har fortsatt pizzaen i hånden, vil prøve å spise litt til, tar en ny bit, en liten, men det er vanskelig å spise og gråte samtidig.»
Forteljaren observerer omgivnadane rundt seg, men forblir i stor grad distansert, kjenner også på ein avstand til seg sjølv i uvissa på om ho er deltakar eller tilskodar.
Novella «Jesus i nøkkelhulle» rundar av slik:
«Da vi gikk mot bilen, sa vi ingenting. Vi satte oss inn, lukket dørene, tente hver vår røyk, og mens vi kjørte ut på landeveien, langs de spredte grå murhusene med nedsnødde raker, visnet villvin, som snirklet kalligrafi, over veggene, tenkte jeg at alle så forlatte og tomme ut, i innkjørslene og i trappene var det ingen synlige spor, ingen lys i vinduene, og på noen var skoddene stengt. Inntil jeg oppdaget tynn grå røyk fra en pipe. Så fra en til. Som steg opp i luften, som et forsiktig varsel, en stum tilståelse. Vi er her. Vi lever. Vi er her.»
Slik er det i novellene i Ørkenparet. Menneska er der. Til dei ikkje er der lenger. Noko tar slutt, eller noko viser seg å vera annleis enn ein trudde.
Avslutninga på novellesamlinga framhevar kortformatet som ein konsentrasjon omkring det mest vesentlege: «Det er mulig dette er alt som skal skje, denne samtalen, disse timene, oss to her på hver vår side av sengen, og så farvel.» Utsnitt blir viktige. Og når novellesamlinga tematiserer språk og morsmål, er det som om det også seier noko om den knappe kommunikasjonsforma til novellesjangeren:
«Hvorfor gav du fra deg Julio, sa jeg. Det var et direkte sprøsmål. Men det var sånn hun og jeg snakket. Fordi engelsken hennes ikke var så god, fantes det ikke språk for digresjoner og myke overganger, vi gikk rett på sak. Det hadde også gjort at vi ble fortrolige raskt. Det at man like lett kunne spørre: Er du sulten? Som: Er du trist? Vil du ha en pute til? Er du redd for å dø?»
Om det er formspråket i novella eller romanen, som snakkar meir, som er Hilde Lindsets litterære morsmål veit ikkje vi. Men vi veit Lindset har ein sjølvskriven plass i ein sterk novelletradisjon i Telemark. Vi takkar for fortrulegheit og gratulerer Hilde Lindset som vinnar av Telemark litteraturpris 2025!
Jurygrunngiving Telemark litteraturpris 2025. Trykket med tillatelse.
Tidlegare mottakarar:
2024: Morten Øen.
