En ung mann alene i verden

Tekst: Stian Johansen

«Jeg hadde nådd det punktet i livet der alle viktige erfaringer lå bak meg, i fortiden, bortsett fra sykdom og død, og følgelig var ikke fremtiden spesielt attraktiv, men skulle jeg være ærlig, så var ikke fortiden særlig attraktiv heller, full av skuffelse og avmakt som den var.»

Dette er 1996. En roman sin eksistensielle grunntone. Femtiåringen som ser seg tilbake, som har noe uoppklart, noe svikefullt, og som, ifølge han selv, ikke har fått til noe i livet.

Første roman, bok tre

- For å begynne med omslaget og tittelen, Tore Stavlund. Begge deler, og særlig tittelen, minner om Dag Solstad. Er det tilfeldig?

- Det er tilfeldig! Det jeg ønsket med tittelen var å gjøre den programmatisk og formalistisk, og lot dermed holde i seg tidsmarkør og sjangerbenevnelse. Å spesifisere det ene året i det ene av romanens to handlingsforløp. Trekke opp spennet fra 1996 til nåtid, hvor det andre handlingsforløpet foregår. Vise at det er tretti år mellom bokas to tidsnivåer. Med ordet roman ville jeg vise til hovedpersonen Torsteins forfatterdrøm som ung mann. I bokas nåtid sitter han på hytta og noterer. Hva er det han noterer? Skriver han på romanen om tjueåringen? Når det gjelder omslaget så er det Egil Haraldsen som har laget det. Han fikk ingen føringer, men stikkord som nittitallet og nittitallets romaner.

- Egil Haraldsen og hans Exil Design har jo laget alt av omslag for Dag Solstad siden nittitallet! Det gir mening!

Dag Solstad, forfatteren som døde i 2025, var kjent for romaner med titler som Roman 1987; 17. roman; Ellevte roman, bok atten og Roman 2019: tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen.

Intervjuet fortsetter under bildet.

Fosse fosser gjennom tid og rom

- 1996. En roman følger hovedkarakteren Torstein som henholdsvis tjueåring og som femtiåring. Starten av romanen, på familiehytta hvor femtiåringen ser seg tilbake i sitt eget liv, tilbake til tjueåringen, men også hvor stedets historiske tid går som et sus gjennom naturen og innsjøen han ser ut på, minner om Jon Fosses romanspråk. Musikaliteten, det rytmiske, tida og tankene om hytta og innsjøen som suser gjennom Torstein, og hvor gjentakelsene, som hos Fosse, gradvis utbroderes og utvides. Var det bevisst å skrive seg opp mot han?

- Det var jeg bevisst på at jeg gjorde. Mens jeg jobbet med dette stoffet så lette jeg etter en måte å være i det på. Starten av boka, på hytta, er en meditasjon over individets forsvinnende tilstedeværelse. Den ser tilbake ti tusenvis av år, millioner av år. En repetisjon av tida Torstein er på odden, men med noe grad av framdrift, han setter på en kassett, han går ut og henter ved, slike ting. Jeg ville bygge opp en følelse av sakte tid, en måte å være i landskapet på. Det er inspirert av Fosse, men det er ikke herming!

I ti tusen år hadde innsjøen ligget her som en revne i landskapet. Og med innsjøen oppsto odden. Odden ble til fordi vannet fant sin naturlige bredd rundt en forhøyning i landskapet. Og på forhøyningen fikk det vokse furutrær, og mellom furutrærne vokste det blåbærlyng. Og det kom mennesker til området.

- Da jeg leste Septologien til Fosse ga det gjenklang. Det var fint å lese at han kunne bake inn sin egen banderfaring i sin skriving. De gode og vonde erfaringene. Jeg lette etter en måte å kombinere det meditative på hytta på odden og banderfaringene fra nittitallet. Det var ikke gitt at romanens to nivåer skulle fungere sammen.

Sitatbøker

Verken Solstad eller Fosse blir nevnt i romanen, men en rekke kunstnere, komponister, malere, og ikke minst låtskrivere, forfattere og filosofer blir, ikke bare nevnt, men Torstein går i dialog med dem, tekstene og tankene deres. Bokhylla på hytta hvor han befinner seg i nåtid er et omdreiningspunkt i romanen. Det blir servert sitater fra den hylla, og særlig Jean-Paul Sartres Frihetens veier er viktig i romanen. Torstein leste i denne som tjueåring, på interrail, sommeren han besøker sin nye forelskelse, i Paris, hvor hun bor. Tretti år seinere, på hytta, detter et brev ut da han tar boka ut av hylla. Dette brevet, dette svikefulle brevet som hun ga til han, setter i gang et ras i romanen, et ras tilbake til tjueåringen, til den tida, det året, 1996.

- Det må ha vært mye research i arbeidet med boka, bare det å finne fram i verkene hvor alle sitatene er hentet fra må ha tatt tid?

- Jeg vil ikke kalle det research. Jeg leser mye, og har alltid notert sitater i notatbøker, som jeg så har vendt tilbake til.

- Du har notert deg sitater helt siden du var ungdom, som også Torstein gjør det i romanen?

- Ja.

- Og nå fikk du endelig brukt sitatene du har notert gjennom et liv.

- Det er også fint å lese i sitatbøkene uten å bruke de til noe også, sier Stavlund. De siste årene har jeg hatt en intensiv leseperiode. Etter å ha jobba mye med sakprosa, så har jeg gått tilbake til å lese mer skjønnlitteratur, klassikerne, lese opp igjen de bøkene jeg leste som en ung mann som ville bli romanforfatter. Homer, Dostojevskij, Sartre, Celine. Jeg har kjent på avtrykket romanene ga meg som tjueåring.

Bestill Tore Stavlunds roman her

Essayistiske romaner uten handling

- Som Torstein hadde du også ambisjoner om å skrive en roman som tjueåring?

- Ja, men den gangen, på midten av nittitallet, så leste jeg en anmeldelse av en roman av Thure Erik Lund i Dagbladet, hvor det sto at den var en essayroman uten handling. Jeg tenkte at det var sånne romaner man måtte skrive. Jeg kom meg ikke ut av det, og ga opp. Jeg har prøvd å gjenskape denne følelsen for Torstein.

- Kan man si at du startet å skrive på 1996. En roman i 1995 i og med uttakene du har gjort fra sitatbøkene dine?

- Det har vært en lang prosess, men denne romanen begynte jeg å skrive på for et år siden. Jeg skrev meg gjennom høsten, sendte manus til Tiden før jul, og hadde første møte med Mattis (Øybø, redaktør i Tiden Norsk Forlag, red.anm) i januar, og så var manuset trykkeklart i juni.

- Det gikk fort når du først fant en måte å være i stoffet på?

- Ja. Til slutt hadde jeg mye materiell, og måtte kutte vekk en god del, så nå skriver jeg på en ny roman om Torstein. Arbeidstittelen er Roman 2. Berlin.

- Haha, mer Solstadsk blir det ikke!

- Det er bare tilfeldig.

Intervjuet fortsetter under bildet.

Mirror Ball, MTV og mixtapes

- Det er mye musikknerding i romanen, band og artister og album blir nevnt og gjennomgått. Din bakgrunn som musiker og musikkskribent er tydelig til stede. Boka har essayistiske partier, kanskje særlig om Neil Young, og noe av Torsteins kjærlighetsspråk kan sies å være at han lager mixtapes til jenta han er forelska i. Han lager også en liste over musikkåret 1995. De må ha vært svært gøy å skrive dette?

- Veldig! Da Torstein er hjemme i Skien til jul tar han først for seg Kvelden før kvelden, deretter MTVs årskavalkade, og så lager han en liste over 1995s beste musikkalbum. Seinere i romanen skriver jeg ut hele Neil Youngs konsert på Roskilde i 1996. Jeg klarte å skape et rom i skrivingen hvor jeg kunne tillate meg det, hvor de essayistiske partiene om musikk ikke er fremmedgjort. 

Med på lista skulle derimot Neil Young selv. «I’m the Ocean» slo ut av kassettspilleren, fra Mirror Ball, albumet Young hadde spilt inn sammen med Pearl Jam. Selv om han ikke var så glad i Pearl Jam, måtte albumet med på lista.

Oppvasken er det nye bandet

- Det er en dannelsesroman, en poetisk roman, en rocka roman, en desillusjonert roman om kunst og kjærlighet. En mørk roman på begge handlingsplan, både i nåtid og i tilbakeblikkene til Torstein som 20-åring: «Den unge mannen med sine vyer og ideer og sitt håp om at en gang skulle få til noe, et album eller en roman ...». Samtidig er det en godt balansert roman mellom de ulike sidene ved romanen. Hvordan har du tenkt på balansen mellom den eksistensielle tankestrømmen og den utagerende unge rockeren?

- Jeg ville ikke skrive en typisk bandroman. De tøffer seg for mye. Faktisk er det ikke bandspilling i romanen i det hele tatt. Han har reist fra bandet, han leiter etter et nytt, han har fantomsmerter. Dette underbygger ensomheten hans. Jeg ville ha med den dimensjonen. Isolasjonen. Torstein som femtiåring er isolert, Torstein som tjueåring er isolert, i den grad at han bor alene i morens leilighet i Oslo, han har forlat bandet i hjembyen, sitt sosiale nettverk, han deltar ikke i studentaktiviteter på Blindern. Det er først når han får jobb i oppvasken på en restaurant at han får et nytt sosialt nettverk. Han begynner å drikke øl med kokkene. Det er første semester. Så drar han hjem til jul, går ut på byen i Skien 2. juledag og leter etter de gamle bandkollegene, finner dem ikke, og det bygger seg opp mot møtet med denne jenta han skal bli forelska i. Et klassisk scenario: Hjem til jul, møte jenta, hun bor i Paris, de skriver brev, han drar etter henne, på interrailtur, blir sveket. Han er en ung mann alene i verden, avslutter Tore Stavlund.

Det er en vakker roman å lese. En ung mann med ambisjoner og lidenskap på kunstens og kjærlighetens vegne, som drar inn i voksenlivet og litteraturen og musikken med hele seg, og uten å ane hvordan det vil se ut tretti år seinere.